Prosasonen

Himmelen som har gråti tårer av medkjensle på fedrane våre i uminnelege tider, og som for oss verkar evig, kan endrast. I dag er han klår, i morgon kan han vera dekt av skyer. Orda mine er lik stjerner som aldri bleiknar. Det Seattle seier kan den store høvding Washington festa lit til, med same tryggleik som bleikandletbrørne våre kan stola på årstidsvekslingane.

Den kvite høvdingens son seier far hans sender oss helsingar av venskap og velvilje. Dette er snilt av han, for vi veit at han ikkje treng venskapen vår attende, då folket hans er talrikt. Dei er lik graset som dekkjer den endelause prærien, medan folka mine er få og liknar trea som bit seg fast på ei stormherja slette.

Omsider har det lyktes en borgerjournalist å få til en søndagstur med stortingspresident Thorbjørn Jagland. Vi er stolte over å kunne presentere det første åpenhjertige intervjuet om blant annet opptakten til Afghanistan-krigen med den daværende utenriksministeren.

essay

Den nye tiden er her, og med den presses pennene ut i marginene. I det minste de kvessede pennene. De anstendige, kvessede, pressede pennene, som forteller det slik det er.

kort

Dette har skjedd: Måken Børre vandrer rundt i det travle lyskrysset utenfor den katolske domkirken St Olav i Tigerstaden. Helligolav ser dette fra orkesterplass, men han er av jern, og slik sett ute av stand til å hjelpe.